Skjøttervoldalmenningen- allmenning mellom de nåværende eiendommene øvre Bakklandet 50 og 52, oppkalt etter familien Skjøttervold, som eide hus nær ved. Navnet hadde vært lenge i bruk da allmenningen ble navngitt. Allmenningen ble delvis gjenbygd fra 1888, da Baklandets Børneasyl ble bygd på Øvre Baklandet 52.

Begge kartene er utsnitt av Trondhjemskart, det første fra 1840, det andre fra 1865. Det første er orientert med toppen mot nord, og det andre med toppen mot sør.
Det fra 1840 er ikke like nøyaktig på inntegning av bygningene, men vi kan tydelig se at det har vært en frittliggende bygning mellom nr. 48 og 52. Det er grunn til å anta at Skjøttervoldallmenningen gikk ned mellom 50 og 52, og plassen bak husene også var en del av allmenningen.

Trondheim Byleksikon 1996

Grunnboksutsnitt fra 1891 for eiend. Øvre Bakklandet 50

  Historien er skrevet av: Jan Erik Slind og publisert i «Historiske Trondheim» på Facebook.
Den er basert på historiske fortellinger.

Vi befinner oss på Bakklandet i 1830-årene. Margrethe på Skjøttervolden hadde den tvilsomme ære og være innehaver av byens værste bule. Om mulig enda verre enn den hos Inga Melen på Eliplass på Lademoen 50 år tidligere. Rømte slaver, soldater, tyver og kjeltringer, alle tok inn hos henne. Her ble det smuglet og omsatt tyvegods. Et syndens og forargelsens hus hver eneste natt ifølge vitnemål. Hun var så dreven i sitt virke at lensmann Fyhn og hans korps ikke klarte og ta henne på noe, men en gang gikk det allikevel skeis og da ble veien kort til Spinnehuset (kvinnedelen av Tukthuset).
Hennes nærmeste nabo var også et skikkelig rivjern. Hun gikk under navnet Kjøtt-Inger, men het Inger Andersdatter. Hun var rå som få og drakk som en sjømann, hadde røst som en ølbas og krefter som en bjørn. Hun var gift med en liten tufs ved navn Jon. Ofte hørte man hylene tvers over elven inn til bysiden når hun banket mannen sin. Hun solgte kjøtt og blod til de bedrestilte i byen og derav navnet. Hun hadde en fast rute i byen og tre ganger i uken gikk hun på runden sin. Etter oppgjør ble det gjerne kjøpt drank. En annen figur i bybildet som konstant var kanon full var bukken til Høe. Han og Kjøtt-Inger var bitre fiender. De hatet hverandre. Han fikk på sin runde utenfor bryggene hver dag avfall etter brennevinsbrenning. Han fikk også skråtobakk av sjauerne. Det endte ofte opp med at bukken til Høe

Margrethe Skjøttervold og Kjøtt-Inger

Illustrasjon.
Portrett av kvinne
ca. 1875.
Eier: Pricryl - Finnmark

måtte kjøres på båre eller kjelke til gården til Høe på Kalvskinnet om sommeren og Kjøpmannsgata om vinteren. Småguttene sprang da etter og ropte. «Her
har du gullgutten din Høe». En gang da begge var like full ramlet Inger og bukken kom inntil ansiktet hennes. Hun ble helt forferdet og tenkte at dette måtte være satan selv. Noe verre enn dette hadde hun aldri sett. Hun kom seg gjennom tollen over bybroa til Bakklandet og stakk innom Margrethe på Skjøttervolden men her var det formiddagspause og helt stille midt på dagen. Den kvelden hadde Kjøtt-Inger fest hos seg selv, og det ble et sabla bråk, men da politiet kom hadde hun allerede hivet ut gjestene og mannen Jon hadde hun kastet på elva. Han ble reddet opp av to fiskere som ga han husly for natten. Inger fikk en bot for saken. Margrethe skal noen år senere ha fortalt at hun en høstkveld i 1839 satt på Bakklandet sammen med Gjest Bårdsen, Ole Høiland og en annen kjeltring og planla hvordan disse karene kunne rane penger fra ferjemann og vertshusholder Cramer som hadde pengekisten sin på Tavern. Han var da nylig avdød og enken satt med pengekista. De kom seg dit men ble skremt av noe de trodde var et levende lik. Denne historien fra Margrethe til noen andre kvinner noen år senere er betvilt og kunne være riktig da disse storforbryterne befant seg andre steder da, men hvem vet. Det var i alle fall livat på Bakklandet i disse tider.

Kommentar Bakklandet.info:
Höe-slekten innvandret fra Felensburg og bosatte seg i Trondheim. Den Höe (Høe) som omtales i historien er mest sannsynlig :
Herman Hoë (1751–1837), kjøpmann innvandret til Trondheim i 1766, gift med Anna Dorothea Brodtkorb (1768–1841).[